Hvem er alle disse menneskene som bøyer seg ivirg frem uten å spørre og kniper lille Tuva i kinnet? Uten tanke for hva de utsetter barnet for. Alle de som bøyer seg frem og klapper hunden Maco på hodet? Uten å så mye som se på eier og spørre om dette er greit?
Det er er seks månder siden jeg ble hundeeier, og dette er et stort problem. Hva tenker disse menneskene? Tenker de i det hele tatt? Forrige uke satt jeg på bussen, en syv åring stupte mot hunden min med hodet først mens han skrek (han ville hilse). Om min hund hadde bitt dette barnet i fjeset hadde min hund blitt avlivet. Dette skjer minst en gang om dagen. Folk tar til og med på hunden min bakfra uten forvarsel slik at han kvepper til. I forigårs opplevde jeg å gå forbi en familie, hvorpå moren sa til ungen sin på circa fem år ” Du kan gå å klappe den, Ola.”. Hun henvendte seg ikke på noe tidspunkt til meg og spurte om dette var greit. Hun bare sendte ungen mot meg og hunden. Dette var ikke noe jeg inviterte til. Slutt for faen. Gi dere. Dette er vemmelig.
Jeg har ikke barn men jeg kan bare forestille meg frustrasjonen når en eller annen bøyer seg over vognen og kniper ungen i kninnet. Hva tenker disse menneskene? Alle bakteriene og mikroorganismene vi har på hendene og du syns det er greit å ta for deg? Uten å spørre? Jeg vet at dette skjer. Altfor ofte. Min beskjed til dere er. Dette er ALDRI greit. Spør om lov og respekter foreldre og hundeieere. Det er ikke deres barn og deres hunder.
Fredag 19. mai slapp jeg min nye singel “No Drama”! Den er nå tilgjengelig der musikk streames. For eksempel via Spotify: http://bit.ly/NoDramaGyda_Spotify
I den forbindelse holdt plateselskapet MTGmusic og jeg en eksklusiv slipp fest på Comfort Music Hotel på Karl Johan i samarbeid med Rhodins Bar & Bistro. Det gikk over all forventning. Som warm-up spilte Pegah, ImaSobe og BedFord og bak skivene var Henry Land og spilte herlig urban musikk! Vi grillet og hadde visning av en ny film vi har laget i samarbeid med GotVision. Den er snart tilgjengelig online! Takk for en herlig kveld alle sammen!
Samfunnet er ikke konstruert for at vi alle skal lykkes, tvert i mot. I kampen mot alle de andre håpefulle er den eneste virkelige konkurrenten du har deg selv. Du må innse at motivasjon bare er noe dritt, man kan sitte å vente til man blir gammel og grå før motivasjonen banker på. Du må være disiplinert, i det sekundet du dveler på om du skal gjøre noe har du allerede tapt. Du må skyte fart ut av sofaen mot drømmene dine hver gang de kaller.
Du er fanget av en forestilling om hva alle vil du skal være, farget av de fine bildene du ser på instagram, facebook, pinterest etc.. Jeg vet for jeg har selv følt på det. Nå har jeg vært uten mobil en god stund, jeg innså fort hvor hjernevasket man blir, avhengig. Smartphone junkie. Evig jakt etter likes. Bekreftelse. Du må ut av denne forestillingen også må du innse at det som egentlig betyr noe er hva som gjør deg glad, hva som gir deg god følelsen. Omring deg med mennesker som utfordrer deg, som gjør deg bedre. Ikke den typen som bare er opptatt av å mate egoet ditt eller dra deg nedover. Kutt de ut.
Kanskje det aller viktigste. Du må ha en god innstilling til motgang. Du må elske motgang. Blir du motløs av motgang er du ferdig. Forstå at bare motgang kan lage en diamant.
Dette er de tingene som har hjulpet meg mest på min vei og gjort meg til den personen jeg er. Jeg er ikke så opptatt av å bevise for andre at jeg er god nok fordi jeg vet at jeg var god nok allerede da jeg ble født. Jeg er dynamisk, i konstant utvikling, og ingen vet hvor grensene mine går. Ikke dine heller. Tørr. Å feile er ikke annet enn en mulighet for å lære og vokse.
Denne uken var jeg innom Design Haircare på Tøyen for å få styling før photoshoot! Bestemte oss for å gå all 90s! Masse krøller og rosa hår! De hadde en sånn rosa spray der som du kan dusje vekk siden. Så sykt gøy å forandre litt uten at det må være permanent! Utrolig flink frisør og jeg ble kjempe fornøyd! Hun stusset også håret mitt. Jeg er vandt med at frisører tar av litt mer enn det jeg ønsker selv men ikke her, føler meg så fin! Design Haircare har en chill atmo og jeg koste meg veldig! Kan absolutt anbefales om du tenker å bytte frisør eller prøve noe nytt!
Deretter dro jeg rett på photoshoot med ny fotograf! Her er noen av bildene. Flere bilder kommer med redigering via min insta @GydaMusic
Alt blir bare dyre og dyrere. Student stipendet strekker ikke til, ikke engang med en helgejobb. Det er drit tøft. Alle vet vi det, alle finner vi oss i det. Det er et sinnsykt press og jag. Det er jeg neppe alene om å synes, eller? I oslo er det kaos. Få leiligheter, skyhøye priser som er til å grine av. At ikke de bevilger mer penger og bygger fler student boliger, dette hadde lønnet seg i det lange løp. Alle skal melkes for alt de har. Gud hvor mye jeg avskyr denne grådigheten.
Alle vet at samfunnets grunnmur er utdanningssystemet. Det er det som tar samfunnet fremmover, det er den skapende kraft. Vi er fremtiden, morgendagens hverdagshelter. Utdanningssystemet trenger en revolusjon men det trenger også godt med midler. Faktum er at vi presterer dårligere på eksamen fordi vi ikke får konsentrert oss om å faktisk studere. Å studere er faktisk en fulltidsjobb og ekstremt krevende. Hva i alle dager er dette tullet om å ikke gi student stipend i juni? Faktum er at alle student må jobbe fulltid hele mai om de ikke har gamle penger å benytte seg av. Hørte noe snakk om at vi kanskje får et halvt stipend i juni etterhvert, men vet du hva? Det er faen ikke godt nok.
Jeg har selv måtte leve på nudler og ferdig mix av frosne grønnsaker enkelte måneder. Jeg vet at alle vennene mine som studerer har måttet det samme. Hva gjør dårlig kosthold, jo det gjør deg ukonsentrert, ufokusert, sliten og deprimert. Sist men ikke minst så gjør dårlig økonomi deg psykisk syk. Det tærer noe voldsomt på både selvfølelsen, de sosiale relasjonene og tankene dine. Det er forferdelig stressende å vite at neste uke har du ikke penger til mat.
Realiteten er at de kunne bygget flere leiligheter. Vi har penger til det. De kunne gitt oss fult stipend i juni. Helt alvorlig mesteparten av dette “stipendet” er jo faktisk et lån som vi tilbakebetaler. Om det var slik ville det garantert gitt avkastning i form av studenter som oppnådde mer, færre som ble utbrendt eller deprimert og mindre sykemeldinger.
Du skal være singel og stolt. Ikke singel og trengende. Nei, du skal for all del ikke være needy. Enkel og uproblematisk er tingen. Du skal aldri si at du ønsker deg noen å dele livet med, det er teit. Jeg føler det er blitt slik og jeg syns det er trist. Men det er kanskje ikke så rart? Eller? Det har aldri vært slik før. Våre forfedre hadde ikke dette luksusproblemet. Vi har hele verden ved våre fingertupper. Menn på menn klare til å gi oss den neste dopamin dusjen. Kvinner som står i kø for å date deg når det går skies med dama. Alle vet at online glitrer ofte gråstein som gull. Likevel faller vi for det hver gang. Og der sitter vi og blar og blar i glansbilder på tinder, happen etc. Ser for oss et helt liv med en skygge av virkeligheten. Great.. Skuffelsene er mange og hyppige i dating verden. Jeg har hatt hjertesorg minst en gang i året siden fylte 19 år.
Alle de godt voksne menneskene jeg kjenner som har vært i langvarige forhold, eller er døde og hadde en livslang partner, de jobbet. De jobbet like hardt på hjemmebane som på jobben. De levde for hverandre. I dag ser vi på mennesker mer som materalistiske ting, noe vi kan ha, noe vi kan eie. Vi ser etter noen som får oss til å føle oss bra, og det er greit men vi skal også ha et inderlig ønske om å få dem til å føle seg bra. For ekte kjærlighet har ikke selvet i sentrum, den er uegoistisk og uten krav.
Jeg har selv testet ut dating apper som tinder, jeg er drit lei. Jeg trives som singel men jeg skulle gjerne hatt noen å dele alt med, noen å elske, noen å bygge med. Jeg vil bare være med en. Og det gidder ikke jeg å skamme meg over å si. Det burde ikke du heller. Vit hva du er verdt og gi aldri etter for mindre enn det du fortjener.
Det er sjeldent jeg hører noen snakke om dødsangst, likevel vet jeg at den ulmer for de fleste av oss. Vi er som kjent redd for det ukjente og hva er vel mer ukjent enn døden?
Selv er jeg usikker på hvordan jeg ser på døden og hva jeg tror. Noen dager så føler jeg at døden er den største fornermelse, andre dager føler jeg at den er en venn, som minner meg på hvor verdifull tiden min er. Jeg tenker av og til at døden gjør selve livet vakkert. Jeg er ikke religiøs, men jeg tror at vi mennesker er mer enn bare kjøtt og bein. Jeg har kjent det og jeg føler meg som en del av noe større. Energi kan ikke bli borte eller oppstå, så hva da med oss når vi dør, hva skjer med vår energi? vår livskraft? Jeg er sikker på at deler av oss alltid vil være her. Jeg har fulgt mennesker på sin siste reise og de gangene jeg har gjort det har jeg ikke opplevd det som dramatisk eller unaturlig. Det har tvert i mot vært en ære og en utrolig spessiel og fin tid samtidig som det har vært utrolig tungt og trist. Å si farvel er det vanskeligste vi gjør i livet. Det syns vertfall jeg.
Faktum er at som menneske så må man heller før enn siden innfinnne seg med at alt man får her i livet, alt man “har”, må man engang gi slipp på, ingenting er ditt, ingenting kan du beholde. Om du aksepterer det vil det bli lettere å møte livets utfordringer, som samlivsbrudd, økonomisk tap, barn som blir voksne og viktigst av alt, å møte døden.
Det gjelder å finne mening og lyspunkter, noe eller noen å leve for. Eller gjerne begge deler. Og vit at du ikke er alene om å føle på dødsangst, det er menneskelig. I det minste er vi sammen om det og det som deles blir enklere å bære.
Jeg klarer ikke la være, jeg må si noe. Nå har jeg jobbet i helsevesenet i snart seks år.
Norske sykehjem er så underbemannet at det likner ikke grisen. Ingen andre steder hadde de funnet seg i slike arbeidsvilkår. Mange ganger må du velge mellom å ta den ubetalte lunsjpausen eller å hjelpe disse stakkerene som trenger det så sårt uten betaling. Mange ganger kan du gå hele vakter uten å få tid å spise eller gå på do. De snakker om at det er mange sykemeldinger i norske sykehjem, det syns jeg ikke er noe rart i det hele tatt. Når hver og en av oss har en arbeidsmengde som er så vanvittig at du aldri kan gå hjem med god samvittighet. Dette gjør meg så opprørt. Det går utover alle, beboerne, personalet og ironisk nok norsk økonomi. For med lavere sykefravær så ville vi spart i det lange løp. For å få lavere sykefravær så må vi ha bedre bemanning og arbeidsvilkår. Vi gjør en helt sinnsykt viktig jobb. Dette er skammelig.
Det er synd at sykehjemmene skal fungere som pengemaskin istede for å yte helsehjelp. Dagene går rundt fordi sykepleiere, hjelpepleiere og pleiere sprenger sin arbeidskapasitet og tar på seg mer enn de skal og burde. Vi tørr ikke si nei fordi det går på samvittigheten. Samvittighet vs rettferdighet. Ingen sier nei til å hjelpe stakkers fru Hansen som sitter å roper at hun har tisset på seg akkurat når de skal på pause. Hadde vi satt ned foten og tatt lunsjene våre og nektet å jobbe under slike omstendigheter så hadde det blitt krise tilstander. De hadde sett at her må det bevilges mer midler for å få hjulet til å gå.
Jeg så en sykepleier som stod frem i avisen og sa at hun ikke ønsket å jobbe på sykehjem. Videre viser en fersk undersøkelse at under 10 % av nyutdannede sykepleiere ønsker å jobbe på sykehjem, Det skjønner jeg. Jobben er fantastisk og utrolig givende, men den er også fortærende og utmattende når det ikke er tilstrekkelig personale på jobb. Jeg har jobbet mange steder, både steder der det funker som bare det og jeg trivdes utrolig godt og steder der det er så dårlig at jeg ble syk av å være der. Jeg skjønner at ikke folk snakker om det, det er underskudd på jobber i Norge og folk er redde. Men dette går faktisk ikke an.
Jeg lurer virkelig på hva staten og kommunene driver med, det er innlysende at dette ikke er verdig eldreomsorg. Dette er de menneskene som bygget landet vårt, som ga sine rygger og brettet opp armene og gjorde Norge til det landet det er i dag. De fortjener virkelig å bli tatt godt vare på på sine siste dager. Alle gjør det. Til og med de som er fengslet og er lagt under frihetsberøvelse har rett og krav på luft hver dag, men på sykehjem så har vi ikke råd til å lufte fru Hansen en gang i uken. Tenk på det.
(Disclaimer: Siden folk har det med å ta seg nær over alt, så vil jeg bare presisere at jeg er fullstendig klar over at sykepleierfaget består av mye mer enn bleieskift. Dette er et virkemiddel for å understreke poenget.)
Du kan hate meg men du skal lese. Du skal få denne innsikten og du skal være bedre etterpå. Clickbait til tusen, men jeg gir faen. Du skal gi meg 3 minutter av ditt liv. Fordi dette er kjempe viktig. For dette handler ikke om en person, men hva verre er, om mange mennesker. Vi lever i en verden med helt feil fokus, det er helt sikkert. Vi er kommet tettere på hverandre men samtidig skapt mer avstand. Vi må ut av verdensveven, den alt oppslukende egoismen og være tilstede for oss selv og de rundt oss. Ikke drive med denne endeløse ansvarsfraskrivelsen. Vær et medmenneske. Om du ikke kan gi annet så gi din tid.
I dag ville jeg sette søkelyset på selvskading og ikke minst selvmord fordi begeret mitt har rent over. Så altfor mange har gjort eller gjør dette. Det er et ekstremt vanskelig tema, men dere vet jeg er ikke redd for å ta opp vanskelige ting selvom folk har veldig lyst å misforstå meg.
Jeg har hatt og har venner som selvskader seg, jeg husker i tenårene tenkte jeg mye på det selv også. Noen ting i livet er så vanskelig at døden virker betryggende. Jeg gjorde det aldri men hadde mange rundt meg som gjorde det, og det skjønner jeg godt. Slik smerte unner jeg ingen. Når du bare må føle noe annet og smerte tenkes å være eneste botemiddelet. Krige med alle tankene, alle følelsene. Det er hardt. Som sagt kjente jeg mange. Noen av dem er ikke her lenger. Fy faen så kjipt det er. Mens noen av dem klarte seg ved hjelp av egne ressurser eller de fikk hjelp av samfunnet. Vi må ta vare på dem rundt oss. Vi mennesker er på mange måter til for hverandre. Det er det viktigste vi har i livet. Jeg vil ikke se flere flotte unge mennesker gå ned den veien. Det er ikke alltid lett å vite at noen har det vanskelig. For det er mye tabu og stigma rundt dette. Vårt samfunn verdsetter eliten, de sterke, de som lykkes. Ung og vital med stort smil. Så husk på at du ikke kjenner historien til de du møter og kanskje vet du mindre om følelseslivet til dine nærmeste enn du liker å tro. Ingen kan hjelpe alle men alle kan hjelpe noen.
Hvis du tenker på dette så ikke sitt alene med de tankene, be om hjelp. Hvis du kjenner noen som sliter, ikke vær redd for å strekke ut en arm. Viktigst av alt, husk at alt er midlertidig. Det blir bedre.
Definisjonen på galskap, å gjøre det samme om igjen og om igjen og forevente et annet resultat. Vi er helt riv ruskende gal, vi er på tidenes tute tur når det gjelder utdanning. Virkelig. Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Vi lider av noe jeg mener er radikalt feil. Noe som til og med er nedfestet i grunnloven vår, som implementeres overalt i samfunnet, nemlig ideen om at vi alle er like. Vi er ikke like i det hele tatt. Det er det største tullet jeg har hørt i hele mitt liv. Vi er alle like og skal bli behandlet likt? Nei, nei, nei. Så lenge vi er under denne riv ruskende gale oppfatningen vil det ikke bli bedring. Vi er fullstendig forskjellig og godt er det.
Hadde vi istede akseptert denne sannheten og sett på den som det den er, nemlig en velsignelse. Ja da kunne vi virkelig ha utdannet mennesker som var i verdensklasse med sine talenter. Mindre fabrikk system på skolene og mer individuell utdanning. Vi trenger lærere som ser hele mennesket og som tenker mens de lærer fra seg. Jeg vil dra det så langt som å si at vi hadde garantert fått mindre fravær fra skolene da elevene faktisk hadde vært motivert for å gå dit fordi skolen da gjorde det den skulle, nemlig å bidra til utvikling og gi elevene mestringsfølelse.
Jeg blir så frustrert over skolesystemet. Ikke bare i Norge men i verden generelt. Det har ikke skjedd mye med måten vi underviser på de siste hundre årene og det sier jo litt når vi på alle andre plan i samfunnet har hatt en eksponensiell vekst og utvikling.
Jeg tror også det er godt mulig at vi hadde slitt mindre psykisk fordi vi hadde strevet mindre med å passe inn og være lik andre, og heller funnet styrke i å være unik. Vi hadde lært at dette var en god ting og ikke noe å være flau av. Vi hadde ikke fått følelsen av å ikke prestere. Det er litt som den videoen som gikk viral på facebook. Du kan ikke be en elefant, en fisk og en fugl om å gjøre samme oppgaven og måle deres ferdigheter deretter. Dømme fisken til å være udugelig fordi den ikke kan fly. Det er ikke fisken det er noe i veien med det er helt tydelig systemet.
