Dette innlegget skriver jeg på bakgrunn av den pågående debatten etter mitt intervju med tv2 angående kroppsvask under sykepleier utdanningen.
Først og fremst, veldig få av dere kjenner meg personlig. Hvis dere gjorde det hadde dere visst at jeg har jobbet fem år i helsevesenet og har bare gode referanser. Jeg legger sjelen min i arbeidet. Ofte til de grader at det faktisk går utover min egen helse. En opprørt veninne ringte meg og fortalte om hvor mye drittslenging det har vært rundt meg i dag. Hun sa at en hadde kommentert hvordan jeg så ut, at med mine ansiktsuttrykk og hvordan jeg pratet så kunne ikke jeg bli sykepleier. Da skal jeg fortelle deg at jeg stod der kl 10 om morningen i intervju med tv2 i minus grader og hadde 40 i feber. Jeg hadde 40 i feber fordi dagen før jobbet jeg senvakt på sykehjemmet. Jeg hadde ikke fått spist eller drukket siden kl 1300 den vakten, da jeg endelig fikk tatt noe vann var klokken 21:15. Jeg hadde ikke engang hatt tid til å gå på toalettet.
Jeg syns det er ironisk at dere stiller spørsmål ved min evne til empati når dere selv ikke evner å vise noen. Alle har levd ulike liv, kanskje ble jeg mishandlet, kanskje ble jeg mobbet, kanskje ble jeg misbrukt, kanskje har jeg store arr jeg ikke ønsker at andre skal se, bare jeg vet hvorfor. Men det jeg kan fortelle dere er at jeg har vært pasient selv, jeg har måttet stå naken i dusjen og få hjelp til å fjerne bandasjene fordi bandasjene mine hadde grodd inn i såret pga feilbehandling. Jeg måtte ligge i undertøy mens en mann børstet ut steiner av såret mitt med en tannbørste. Jeg har aldri før eller senere hatt så vondt i hele mitt liv. Jeg kan fortelle dere at jeg var utrolig glad for hjelpen jeg fikk.
Videre kan jeg informere dere om at all forskning på empati viser til at det er biologisk medfødt hos mennesker. Og helt ærlig dere, skulle vi vært avhengig av en time på SF enheten for å lære empati for pasientene hadde det vært ille ute med helse Norge. Bruk tenke boksen. Alle mennesker har sitt univers, som bygger på kultur, livserfaring, traumer, relasjoner, alle slags inntrykk. Så når du møter mennesker bør du tenke deg godt om før du prøver å avsi deres sannhet eller dømme dem på noen måte. For det er alltid en psykologisk sannhet der. Du sier gjerne det er ikke noe problem for deg å kle av deg, se på instagrammen din. Da sier jeg at jo det er det, og det er en psykologisk sannhet. For meg så er det det og jeg har mine grunner. Det er to helt forskjellige situasjoner. En annen ting som folk har kommentert er at jeg går vel til gynekolog, lege etc. Da kan jeg fortelle deg at det som skjer der er taushetsbelagt, det er det ikke under øving på SF. Du kan tro du vet noe om meg fra det du leser i media, du kan dømme deg grønn, gul og blå. Men du kjenner ikke meg, hadde du gjort det er jeg sikker på at du ikke hadde skrevet de vemmelige tingene.
Jeg har fått inboksen full i meldinger fra mennesker som har opplevd liknende ting og takker meg for å stå frem. Jeg ønsker ikke at flere skal opplevde det her. Og til dere som ikke sliter med dette og ikke har forståelse for oss som gjør det, så vil jeg si utrolig bra for dere. Men jobb med dere selv og vis respekt og vær et medmenneske. Les forsknings data på område. Ikke sitt der bak tastaturet og tråkk på meg for å føle dere bedre. Jeg er ubrydd av alt pisspreiket, men trist over hvordan deler av samunnet velger å opptre på sosiale medier.
Det er lett å dømme et menneske. Vanskeligere er det å gi tid å prøve å forstå, det krever empati og ikke minst tolmodighet. Alt dette er kjempe ironisk og jeg blir flau og litt oppgitt over dere. Jeg kommer ikke til å bruke noe tid på å lese hatefulle kommentarer, jeg vet hvem jeg er og det er mer enn godt nok for meg.
Foto: Victor Christoffer Sandmark
