Jeg klarer ikke la være, jeg må si noe. Nå har jeg jobbet i helsevesenet i snart seks år. 

Norske sykehjem er så underbemannet at det likner ikke grisen. Ingen andre steder hadde de funnet seg i slike arbeidsvilkår. Mange ganger må du velge mellom å ta den ubetalte lunsjpausen eller å hjelpe disse stakkerene som trenger det så sårt uten betaling. Mange ganger kan du gå hele vakter uten å få tid å spise eller gå på do. De snakker om at det er mange sykemeldinger i norske sykehjem, det syns jeg ikke er noe rart i det hele tatt. Når hver og en av oss har en arbeidsmengde som er så vanvittig at du aldri kan gå hjem med god samvittighet. Dette gjør meg så opprørt. Det går utover alle, beboerne, personalet og ironisk nok norsk økonomi. For med lavere sykefravær så ville vi spart i det lange løp. For å få lavere sykefravær så må vi ha bedre bemanning og arbeidsvilkår. Vi gjør en helt sinnsykt viktig jobb. Dette er skammelig. 

Det er synd at sykehjemmene skal fungere som pengemaskin istede for å yte helsehjelp. Dagene går rundt fordi sykepleiere, hjelpepleiere og pleiere sprenger sin arbeidskapasitet og tar på seg mer enn de skal og burde. Vi tørr ikke si nei fordi det går på samvittigheten. Samvittighet vs rettferdighet. Ingen sier nei til å hjelpe stakkers fru Hansen som sitter å roper at hun har tisset på seg akkurat når de skal på pause. Hadde vi satt ned foten og tatt lunsjene våre og nektet å jobbe under slike omstendigheter så hadde det blitt krise tilstander. De hadde sett at her må det bevilges mer midler for å få hjulet til å gå. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg så en sykepleier som stod frem i avisen og sa at hun ikke ønsket å jobbe på sykehjem. Videre viser en fersk undersøkelse at under 10 % av nyutdannede sykepleiere ønsker å jobbe på sykehjem, Det skjønner jeg. Jobben er fantastisk og utrolig givende, men den er også fortærende og utmattende når det ikke er tilstrekkelig personale på jobb. Jeg har jobbet mange steder, både steder der det funker som bare det og jeg trivdes utrolig godt og steder der det er så dårlig at jeg ble syk av å være der. Jeg skjønner at ikke folk snakker om det, det er underskudd på jobber i Norge og folk er redde. Men dette går faktisk ikke an. 

Jeg lurer virkelig på hva staten og kommunene driver med, det er innlysende at dette ikke er verdig eldreomsorg. Dette er de menneskene som bygget landet vårt, som ga sine rygger og brettet opp armene og gjorde Norge til det landet det er i dag. De fortjener virkelig å bli tatt godt vare på på sine siste dager. Alle gjør det. Til og med de som er fengslet og er lagt under frihetsberøvelse har rett og krav på luft hver dag, men på sykehjem så har vi ikke råd til å lufte fru Hansen en gang i uken. Tenk på det.

(Disclaimer: Siden folk har det med å ta seg nær over alt, så vil jeg bare presisere at jeg er fullstendig klar over at sykepleierfaget består av mye mer enn bleieskift. Dette er et virkemiddel for å understreke poenget.)

Hei kjære leser! La meg være real med deg. 

Du kan hate meg men du skal lese. Du skal få denne innsikten og du skal være bedre etterpå. Clickbait til tusen, men jeg gir faen. Du skal gi meg 3 minutter av ditt liv. Fordi dette er kjempe viktig. For dette handler ikke om en person, men hva verre er, om mange mennesker. Vi lever i en verden med helt feil fokus, det er helt sikkert. Vi er kommet tettere på hverandre men samtidig skapt mer avstand. Vi må ut av verdensveven, den alt oppslukende egoismen og være tilstede for oss selv og de rundt oss. Ikke drive med denne endeløse ansvarsfraskrivelsen. Vær et medmenneske. Om du ikke kan gi annet så gi din tid. 

I dag ville jeg sette søkelyset på selvskading og ikke minst selvmord fordi begeret mitt har rent over. Så altfor mange har gjort eller gjør dette. Det er et ekstremt vanskelig tema, men dere vet jeg er ikke redd for å ta opp vanskelige ting selvom folk har veldig lyst å misforstå meg. 

Jeg har hatt og har venner som selvskader seg, jeg husker i tenårene tenkte jeg mye på det selv også. Noen ting i livet er så vanskelig at døden virker betryggende. Jeg gjorde det aldri men hadde mange rundt meg som gjorde det, og det skjønner jeg godt. Slik smerte unner jeg ingen. Når du bare må føle noe annet og smerte tenkes å være eneste botemiddelet. Krige med alle tankene, alle følelsene. Det er hardt. Som sagt kjente jeg mange. Noen av dem er ikke her lenger. Fy faen så kjipt det er. Mens noen av dem klarte seg ved hjelp av egne ressurser eller de fikk hjelp av samfunnet. Vi må ta vare på dem rundt oss. Vi mennesker er på mange måter til for hverandre. Det er det viktigste vi har i livet. Jeg vil ikke se flere flotte unge mennesker gå ned den veien. Det er ikke alltid lett å vite at noen har det vanskelig. For det er mye tabu og stigma rundt dette. Vårt samfunn verdsetter eliten, de sterke, de som lykkes. Ung og vital med stort smil. Så husk på at du ikke kjenner historien til de du møter og kanskje vet du mindre om følelseslivet til dine nærmeste enn du liker å tro. Ingen kan hjelpe alle men alle kan hjelpe noen. 

Hvis du tenker på dette så ikke sitt alene med de tankene, be om hjelp. Hvis du kjenner noen som sliter, ikke vær redd for å strekke ut en arm. Viktigst av alt, husk at alt er midlertidig. Det blir bedre. 

Foto: Markus Skjaerstad