Denne uken var jeg innom Design Haircare på Tøyen for å få styling før photoshoot! Bestemte oss for å gå all 90s! Masse krøller og rosa hår! De hadde en sånn rosa spray der som du kan dusje vekk siden. Så sykt gøy å forandre litt uten at det må være permanent! Utrolig flink frisør og jeg ble kjempe fornøyd! Hun stusset også håret mitt. Jeg er vandt med at frisører tar av litt mer enn det jeg ønsker selv men ikke her, føler meg så fin! Design Haircare har en chill atmo og jeg koste meg veldig! Kan absolutt anbefales om du tenker å bytte frisør eller prøve noe nytt!
Deretter dro jeg rett på photoshoot med ny fotograf! Her er noen av bildene. Flere bilder kommer med redigering via min insta @GydaMusic
Alt blir bare dyre og dyrere. Student stipendet strekker ikke til, ikke engang med en helgejobb. Det er drit tøft. Alle vet vi det, alle finner vi oss i det. Det er et sinnsykt press og jag. Det er jeg neppe alene om å synes, eller? I oslo er det kaos. Få leiligheter, skyhøye priser som er til å grine av. At ikke de bevilger mer penger og bygger fler student boliger, dette hadde lønnet seg i det lange løp. Alle skal melkes for alt de har. Gud hvor mye jeg avskyr denne grådigheten.
Alle vet at samfunnets grunnmur er utdanningssystemet. Det er det som tar samfunnet fremmover, det er den skapende kraft. Vi er fremtiden, morgendagens hverdagshelter. Utdanningssystemet trenger en revolusjon men det trenger også godt med midler. Faktum er at vi presterer dårligere på eksamen fordi vi ikke får konsentrert oss om å faktisk studere. Å studere er faktisk en fulltidsjobb og ekstremt krevende. Hva i alle dager er dette tullet om å ikke gi student stipend i juni? Faktum er at alle student må jobbe fulltid hele mai om de ikke har gamle penger å benytte seg av. Hørte noe snakk om at vi kanskje får et halvt stipend i juni etterhvert, men vet du hva? Det er faen ikke godt nok.
Jeg har selv måtte leve på nudler og ferdig mix av frosne grønnsaker enkelte måneder. Jeg vet at alle vennene mine som studerer har måttet det samme. Hva gjør dårlig kosthold, jo det gjør deg ukonsentrert, ufokusert, sliten og deprimert. Sist men ikke minst så gjør dårlig økonomi deg psykisk syk. Det tærer noe voldsomt på både selvfølelsen, de sosiale relasjonene og tankene dine. Det er forferdelig stressende å vite at neste uke har du ikke penger til mat.
Realiteten er at de kunne bygget flere leiligheter. Vi har penger til det. De kunne gitt oss fult stipend i juni. Helt alvorlig mesteparten av dette “stipendet” er jo faktisk et lån som vi tilbakebetaler. Om det var slik ville det garantert gitt avkastning i form av studenter som oppnådde mer, færre som ble utbrendt eller deprimert og mindre sykemeldinger.
Du skal være singel og stolt. Ikke singel og trengende. Nei, du skal for all del ikke være needy. Enkel og uproblematisk er tingen. Du skal aldri si at du ønsker deg noen å dele livet med, det er teit. Jeg føler det er blitt slik og jeg syns det er trist. Men det er kanskje ikke så rart? Eller? Det har aldri vært slik før. Våre forfedre hadde ikke dette luksusproblemet. Vi har hele verden ved våre fingertupper. Menn på menn klare til å gi oss den neste dopamin dusjen. Kvinner som står i kø for å date deg når det går skies med dama. Alle vet at online glitrer ofte gråstein som gull. Likevel faller vi for det hver gang. Og der sitter vi og blar og blar i glansbilder på tinder, happen etc. Ser for oss et helt liv med en skygge av virkeligheten. Great.. Skuffelsene er mange og hyppige i dating verden. Jeg har hatt hjertesorg minst en gang i året siden fylte 19 år.
Alle de godt voksne menneskene jeg kjenner som har vært i langvarige forhold, eller er døde og hadde en livslang partner, de jobbet. De jobbet like hardt på hjemmebane som på jobben. De levde for hverandre. I dag ser vi på mennesker mer som materalistiske ting, noe vi kan ha, noe vi kan eie. Vi ser etter noen som får oss til å føle oss bra, og det er greit men vi skal også ha et inderlig ønske om å få dem til å føle seg bra. For ekte kjærlighet har ikke selvet i sentrum, den er uegoistisk og uten krav.
Jeg har selv testet ut dating apper som tinder, jeg er drit lei. Jeg trives som singel men jeg skulle gjerne hatt noen å dele alt med, noen å elske, noen å bygge med. Jeg vil bare være med en. Og det gidder ikke jeg å skamme meg over å si. Det burde ikke du heller. Vit hva du er verdt og gi aldri etter for mindre enn det du fortjener.
Det er sjeldent jeg hører noen snakke om dødsangst, likevel vet jeg at den ulmer for de fleste av oss. Vi er som kjent redd for det ukjente og hva er vel mer ukjent enn døden?
Selv er jeg usikker på hvordan jeg ser på døden og hva jeg tror. Noen dager så føler jeg at døden er den største fornermelse, andre dager føler jeg at den er en venn, som minner meg på hvor verdifull tiden min er. Jeg tenker av og til at døden gjør selve livet vakkert. Jeg er ikke religiøs, men jeg tror at vi mennesker er mer enn bare kjøtt og bein. Jeg har kjent det og jeg føler meg som en del av noe større. Energi kan ikke bli borte eller oppstå, så hva da med oss når vi dør, hva skjer med vår energi? vår livskraft? Jeg er sikker på at deler av oss alltid vil være her. Jeg har fulgt mennesker på sin siste reise og de gangene jeg har gjort det har jeg ikke opplevd det som dramatisk eller unaturlig. Det har tvert i mot vært en ære og en utrolig spessiel og fin tid samtidig som det har vært utrolig tungt og trist. Å si farvel er det vanskeligste vi gjør i livet. Det syns vertfall jeg.
Faktum er at som menneske så må man heller før enn siden innfinnne seg med at alt man får her i livet, alt man “har”, må man engang gi slipp på, ingenting er ditt, ingenting kan du beholde. Om du aksepterer det vil det bli lettere å møte livets utfordringer, som samlivsbrudd, økonomisk tap, barn som blir voksne og viktigst av alt, å møte døden.
Det gjelder å finne mening og lyspunkter, noe eller noen å leve for. Eller gjerne begge deler. Og vit at du ikke er alene om å føle på dødsangst, det er menneskelig. I det minste er vi sammen om det og det som deles blir enklere å bære.
