Definisjonen på galskap, å gjøre det samme om igjen og om igjen og forevente et annet resultat. Vi er helt riv ruskende gal, vi er på tidenes tute tur når det gjelder utdanning. Virkelig. Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Vi lider av noe jeg mener er radikalt feil. Noe som til og med er nedfestet i grunnloven vår, som implementeres overalt i samfunnet, nemlig ideen om at vi alle er like. Vi er ikke like i det hele tatt. Det er det største tullet jeg har hørt i hele mitt liv. Vi er alle like og skal bli behandlet likt? Nei, nei, nei. Så lenge vi er under denne riv ruskende gale oppfatningen vil det ikke bli bedring. Vi er fullstendig forskjellig og godt er det.
Hadde vi istede akseptert denne sannheten og sett på den som det den er, nemlig en velsignelse. Ja da kunne vi virkelig ha utdannet mennesker som var i verdensklasse med sine talenter. Mindre fabrikk system på skolene og mer individuell utdanning. Vi trenger lærere som ser hele mennesket og som tenker mens de lærer fra seg. Jeg vil dra det så langt som å si at vi hadde garantert fått mindre fravær fra skolene da elevene faktisk hadde vært motivert for å gå dit fordi skolen da gjorde det den skulle, nemlig å bidra til utvikling og gi elevene mestringsfølelse.
Jeg blir så frustrert over skolesystemet. Ikke bare i Norge men i verden generelt. Det har ikke skjedd mye med måten vi underviser på de siste hundre årene og det sier jo litt når vi på alle andre plan i samfunnet har hatt en eksponensiell vekst og utvikling.
Jeg tror også det er godt mulig at vi hadde slitt mindre psykisk fordi vi hadde strevet mindre med å passe inn og være lik andre, og heller funnet styrke i å være unik. Vi hadde lært at dette var en god ting og ikke noe å være flau av. Vi hadde ikke fått følelsen av å ikke prestere. Det er litt som den videoen som gikk viral på facebook. Du kan ikke be en elefant, en fisk og en fugl om å gjøre samme oppgaven og måle deres ferdigheter deretter. Dømme fisken til å være udugelig fordi den ikke kan fly. Det er ikke fisken det er noe i veien med det er helt tydelig systemet.
Redd for å være sårbar. Fortell meg, hvem er ikke det? Men å finne styrke likevel og trå frem, det er stort. Jeg vet det er mange som sliter, vi bærer alle vår bør. Du må bare huske at alle problemer kommer med en gave. Du må bare vite at alt du egentlig trenger for å være fulkommen, har du.
Jeg er redd jeg også. Hele tiden. Folk sier jeg er sterk, og det er jeg. Men det er noe jeg er nødt til å være. De kaller meg flink. Jeg hater det ordet. Flink. Flink. Flink. Akkurat som om jeg har noe valg. Mine verdier og min moral gir meg ikke noe annet valg, derfor står jeg alltid opp for det jeg mener er riktig selvom det koster meg dyrt. Skulle ønske jeg klarte å gi faen. Se på meg. Jeg studerer enda ved skolen som prøver å kaste meg ut fordi jeg sa meningene mine, jeg gjør dette mens jeg jobber skjorten av meg på sykehjemmet for å få råd til advokat. Det er en tung kamp, jeg blir sliten. Jeg gjør dette mens jeg følger musikk drømmen min, jeg gjør dette men klarer fortsatt å gjennomføre en vegansk livsstil, meditere og trene minst fem ganger i uken. Men jeg gråter ofte når jeg skal legge meg. Jeg gidder ikke fasaden. Hva er poenget? Hvorfor skal jeg late som om alt er så bra?
Hjemme hos meg er det ryddig, jeg betaler alltid regningene mine i tide, jeg tar vare på mine venner og min familie og alle andre som måtte søke min hjelp. Men inni meg er det kaos og jeg er mye ensom selvom jeg er elsket. Det er ikke lett. Jeg er ikke flink. Det er bare sånn jeg er. Og jeg skal med glede være den første til å fortelle deg at det er helt hinsides slitsomt. Det er verdt det fordi jeg kan være stolt av meg selv. Jeg vil bare gjøre godt mens jeg er her og bidra til noe bedre. Jeg vil være ærlig med dere selvom det kan koste meg alt jeg har.
Om kveldene føles det som om jeg skal eksplodere. Den eksistensielle angsten kommer ofte på besøk. For som sagt så har alt sin pris. Jeg betaler hver dag. Stresset setter seg overalt i kroppen, jeg kan kjenne det prøver fortærer meg. Jeg gir alt jeg har til alle rundt meg. Jeg er dårlig på å roe ned. Må minne meg selv på at lykke er en innstilling. Må minne meg selv på at bak alle skyene er det fortsatt blå himmel. Finne ro. Vet at alt er midlertidig.
Jeg skriver ikke dette fordi det er så himla gøy å utlevere seg. Jeg skriver dette fordi jeg vet det er utrolig mange som er ensom og bærer på utrolig mye alene. Du må vite at du er ikke alene. Vi er alle lost og prøver å finne vår vei i denne forvirrende verden. Meg selv inkludert. Selv de mest etablerte mennesker som virker helt trygge har sine monstre. Har sine mestringsteknikker. Du må bare vite at du er ikke svak hvis du søker råd og hjelp på veien. Det er styrke å tørre å være sårbar og du skal aldri tvile på at å kjempe for det som er rett er verdt det.
