Det er sjeldent jeg hører noen snakke om dødsangst, likevel vet jeg at den ulmer for de fleste av oss. Vi er som kjent redd for det ukjente og hva er vel mer ukjent enn døden?
Selv er jeg usikker på hvordan jeg ser på døden og hva jeg tror. Noen dager så føler jeg at døden er den største fornermelse, andre dager føler jeg at den er en venn, som minner meg på hvor verdifull tiden min er. Jeg tenker av og til at døden gjør selve livet vakkert. Jeg er ikke religiøs, men jeg tror at vi mennesker er mer enn bare kjøtt og bein. Jeg har kjent det og jeg føler meg som en del av noe større. Energi kan ikke bli borte eller oppstå, så hva da med oss når vi dør, hva skjer med vår energi? vår livskraft? Jeg er sikker på at deler av oss alltid vil være her. Jeg har fulgt mennesker på sin siste reise og de gangene jeg har gjort det har jeg ikke opplevd det som dramatisk eller unaturlig. Det har tvert i mot vært en ære og en utrolig spessiel og fin tid samtidig som det har vært utrolig tungt og trist. Å si farvel er det vanskeligste vi gjør i livet. Det syns vertfall jeg.
Faktum er at som menneske så må man heller før enn siden innfinnne seg med at alt man får her i livet, alt man “har”, må man engang gi slipp på, ingenting er ditt, ingenting kan du beholde. Om du aksepterer det vil det bli lettere å møte livets utfordringer, som samlivsbrudd, økonomisk tap, barn som blir voksne og viktigst av alt, å møte døden.
Det gjelder å finne mening og lyspunkter, noe eller noen å leve for. Eller gjerne begge deler. Og vit at du ikke er alene om å føle på dødsangst, det er menneskelig. I det minste er vi sammen om det og det som deles blir enklere å bære.
Foto: Patrick Oldenborg
